Fødselen

Min fødselshistorie begynner etter 1 uke på sykehuset. Jeg var innlagt for svangerskapsforgiftning og ble satt igang i uke 36.
Kl 10 på formiddagen fikk jeg modningsgel. Kunne ikke tro at dette var dagen. Alle de følelsene som var i meg ble til en eksplosjon i magen, og tulla fikk selskap av hundrevis av sommerfugler!!

Timene gikk, og jeg hadde kynnere. Kl 16 kom en sykepleier inn på rommet for å kjenne etter. Livmortappen var for langt tilbake, så hun trakk den godt frem samtidig som hun strippet meg til 3 cm. Det var det vondeste jeg hadde opplevd til da.. det skulle bli verre.
Vannet ble tatt.. Husker jeg tenkte med spenning, glede og redsel på en gang: Nå er det ingen vei tilbake. Nå skal jeg føde!! Jeg hadde med mannen min, søstra mi og mamman min;) Helt perfekt for meg.

Riene begynte umiddelbart. Jeg syntes de var harde, men jordmor satt meg på drypp for å få enda mer effekt. Hun gjorde en feil... Jeg prøvde å si ifra, men hun hørte ikke etter.



Jeg fikk dermed dobbelt opp. Riene kom som hagl.. ingen pauser. Jeg måtte ligge på ett sted under hele fødselen. Blodtrykket steg enda mer.. hadde etter noen timer med rier et blodtrykk på 190/105.

Lystgassen var min beste venn. Jeg elska den. Fikk noe å konsentrere meg om da det sto på! Alle riene var like vonde og de var meget sterke. Jordmor sa at de slo ut helt på toppen av søyla- og det merka jeg!!
Likte ikke den første jordmoren min, og da det var tid for å bytte var jeg såååå glad. Jeg fikk den beste jordmora som finnes;);) Hun fikk fart på sakene..ordnet med epidural slik at blodtrykket skulle senkes.. og siden jeg var syk klarte ikke kroppen det kjøret som sto på.. ikke en eneste pause på 5 timer.
Epidural var himmelsk. De stakk to ganger for å få det rett, og da fungerte det godt! Jeg fikk endelig slappe av.

Kl var midnatt, så det skulle bli den 22.06.07... min datters fødselsdag...
Mens jeg lå der fikk jeg en ny sjekk...10 cm.. men babyen lå for langt oppe i bekkenet. jeg kunne ikke presse ennå.. tiden gikk...1 time, 2 timer.. Jeg husker den rolige musikken fra radioen, tankene mine, redselen for den siste biten av fødselen, gleden over at det snart var over. Jeg var dødssliten. Fikk endelig presse, men ingenting skjedde.

Plutselig kommer det tre damer inn..lege, overjordmor og barnepleier. Tulla satt fast og de måtte dra henne ut med sugekopp. Jeg trodde jeg skulle dø av redsel, og måtte spy litt først..hehe.

Etter tre press med sugekoppen kom den lille jenta vår. Men jeg fikk ikke se henne. Hun pustet ikke, og var visst helt blå. I full fart bar de henne ut. Mamma og søster sto på gangen og de så bare den lille bylten, helt blå i armene på en ukjent dame. De trodde hun var død, og de brøt sammen fikk jeg vite i ettertid. Etter 10 min med pustehjelp klarte tulla å puste selv, og jeg fikk henne på mitt bryst for første gang. Jeg elsket henne allerede så høyt! Hun var 3020 g og 46 cm lang. Og julia ble hennes navn. Dagen etter fødselen tok mannen min dette bildet:
Mannen min fortjener et egent skryteinnlegg. Han gjorde alt for meg, var fantastisk fra begynnelse til slutt. Elsker deg.

Her er tulla i sine første klær. 1 dag gammel. Den nydeligste lille tulla i verden i str 44;) Mamma er så heldig som har fått deg. Du er det beste i livet mitt. Du er så elsket lille venn!

Julia måtte ligge i lys. Hun fikk gulsott, og måtte gjennom endel behandlinger før vi fikk dra hjem som den lykkeligste familien i verden!